Manchester Citys «skyvedørsøyeblikk»: Hvordan Premier League endret seg etter at Abu Dhabi begynte å bruke penger
Hvis det på forhånd var noen tvil, har hendelsene den siste uken tydeliggjort at det store vendepunktet i engelsk fotballhistorie på 2000-tallet er – og kanskje alltid vil være – Abu Dhabi United Groups oppkjøp av Manchester City drakt Barn. Med en nasjonalstats rikdom i ryggen vant en klubb som ikke hadde vunnet en stor tittel siden 1970-tallet, åtte Premier League-titler på 12 år, i tillegg til Champions League og en rekke hjemlige cuptitler.
Sinnet hos så mange klubber i Premier League og ellers – etter at nyheten om de økonomiske uregelmessighetene først ble kjent – bunner i at ingen av dem har svaret på spørsmålet de alle stiller seg: Hvordan ville de siste 18 årene ha sett ut dersom alle hadde fulgt reglene? For klubber som Stoke City og Watford handler det om cupfinaler som føles som opplevelser man bare får én gang i løpet av en generasjon. For andre dreier det seg om spørsmål knyttet til tapte inntekter fra Champions League-kvalifisering eller kommersielle avtaler som kunne ha tilført klubbkassene titalls millioner ekstra.
Hvordan ville fremtiden ha sett ut for enkelte lag dersom oppkjøpet av City aldri hadde funnet sted?
Klubbene som ikke nådde opp til «Big Six»
For å forstå dette må vi se på situasjonen slik den var ved slutten av 2007/08-sesongen. Det er verdt å merke seg Manchester Citys plassering på tabellen – en niendeplass med 55 poeng. Til tross for store investeringer under en kontroversiell ny eier – den avsatte thailandske statsministeren Thaksin Shinawatra – hadde klubben egentlig bare klart en plassering i det øvre sjiktet av midtsjiktet, etter å ha brukt 30 millioner pund i et forsøk på å løfte seg opp fra den nedre delen av midtsjiktet. City befant seg der de hadde ligget helt siden opprykket i 2002: trygt plassert, men uten å utmerke seg nevneverdig.
Det hadde dannet seg en indre krets i Premier League, men den var langt mer eksklusiv enn den er i dag. Det som nå kalles «Big Six» – og som kan komme til å gå i oppløsning når Manchester City må svare for sanksjonene de står overfor – besto den gang av en kvartett: Roman Abramovitsjs Chelsea og de tre mest suksessrike klubbene i engelsk ligahistorie: Liverpool, Manchester United og Arsenal. I de fem årene som hadde gått siden russeren tok over på Stamford Bridge, hadde disse lagene lagt beslag på plassene fra første til fjerde ved alle anledninger unntatt én. De rådde over økonomiske muskler få andre i ligaen kunne matche. Det var imidlertid noen som prøvde.
Everton var laget som brøt «de fire store»-klubbenes jerngrep om Champions League-plassene – om enn i året da Liverpool uansett fikk innpass som regjerende mestere. Det finnes likhetstrekk mellom «The Toffees» og City; begge klubbene har store supportergrupper og en rik historie, men har aldri helt kunnet unngå sammenligninger med sine mer meritterte naboer – i dette tilfellet Liverpool. David Moyes leverte jevnt og trutt femte- eller sjetteplasser, uten på langt nær de økonomiske ressursene som klubbene over ham rådde over. Sommeren da City brukte store summer på Robinho, var Evertons største signering den belgiske midtbanespilleren Marouane Fellaini; overgangssummen på 15 millioner pund ble i stor grad finansiert ved salget av Andrew Johnson til Fulham.
Det er ikke rart at Moyes, da han tre år senere sto overfor Citys enorme økonomiske muskler, beskrev situasjonen slik: «Det er som å gå inn i en skuddveksling med bare en kniv.»
Allerede før Citys fremmarsj slet imidlertid Everton økonomisk. Hvis det var en klubb utenfor topp fire som så ut til å kunne bli en ny stormakt, var det kanskje Aston Villa. Selv om Martin O’Neills lag endte 16 poeng bak fjerdeplassen sesongen i forveien, var det en ung tropp; egenproduserte engelske landslagsspillere som Gabriel Agbonlahor og Gareth Barry fikk selskap av store hjemlige talenter som James Milner, Ashley Young og Nigel Reo-Coker.
Eieren Randy Lerner kom inn i 2006, klar til å satse egne penger på sin overbevisning om «at Aston Villa kan konkurrere på høyeste nivå i Premier League og i Europa». Da han forlot klubben i vanære ti år senere – med Villa på vei ned til Championship – hadde han brukt over 300 millioner pund. Før 2008 kunne slike summer ha vært nok til å kjempe helt i toppen. Det er knapt halvparten av beløpet Abu Dhabi United Group viste seg å ha brukt for å supplere de oppgitte sponsorinntektene.
«Det føltes som om Champions League var innen rekkevidde for oss,» sier Reo-Coker om stemningen i garderoben ved starten av 2008/09-sesongen – en sesong som åpnet med en overbevisende seier for Villa over nettopp City. Vi følte oss som utenforstående som var klare til å slippe inn.
Og det skulle naturligvis ikke mye til for å utfordre Everton, Villa eller Tottenham – klubber som hadde falt litt tilbake etter å ha endt på femteplass to år på rad i 2006 og 2007, men som rådet over en svært talentfull angrepsrekke. Med en etablert «Big Four» og fire kvalifiseringsplasser til Champions League, var det nok at én av gigantene snublet, så lå døren åpen for at disse klubbene kunne sikre seg de enorme inntektene fra Europas fremste klubbturnering. Disse midlene ville vært ekstra verdifulle på en tid da Premier League var i ferd med å vokse til den enorme kringkastingsgiganten ligaen er i dag.
– Vi ville definitivt ha vært den klubben, sier Reo-Coker. – Hvis man ser på spillerne som fortsatt var i klubben, og hvordan vi utviklet oss som lag, trengte vi bare et lite dytt. Vi hadde medvind. Vi kunne ha blitt en topp seks-klubb. Mange av spillerne trivdes godt i Villa på den tiden.
– Vi begynte å gjøre fremskritt. Vi spilte i Europa, selv om vi kanskje ikke brydde oss så mye om det som vi burde ha gjort. Vi ønsket å bryte oss inn blant de fire beste.
Så kom oppkjøpet av City. Spillere som hadde sett hvordan et mesterlag plutselig vokste frem på Stamford Bridge fem år tidligere, visste hva de kunne vente seg da budene på Robinho og Dimitar Berbatov begynte å tikke inn. «Vi fikk en følelse av at noe var i ferd med å endre seg den dagen,» minnes Reo-Coker. «En smart fotballspiller ville bare ha tenkt: ‘Greit, dette er en ny Chelsea-situasjon.’ Vi visste det allerede.
Penger endrer spillet. Spillere begynner å tenke på penger. Når du vet at en klubb som Fotballdrakt Manchester City har dukket opp og kommer til å begynne å bruke penger, vil en toppspiller begynne å tenke annerledes.»
Citys første hele sommer under eierskapet fra Abu Dhabi startet med at Villas besluttsomhet om å beholde lagkaptein Barry til slutt brast. Milner fulgte etter i 2010, og Fabian Delph fem år senere, da klubben var i ferd med å rykke ned til Championship. For Evertons del gjaldt det samme tidlig med Joleon Lescott, og senere med Jack Rodwell og John Stones.
Andre klubbeiere klarte rett og slett ikke å holde følge med prisnivået City introduserte i spillet. Det hindret dem likevel ikke i å prøve, og frustrasjonen blant supporterne til Everton og Villa er nå desto mer merkbar, ettersom disse klubbene er blant dem som har reagert sterkest på Premier Leagues økonomiske regelverk. Under Nassef Sawiris’ eierskap har Villa stadig ligget helt opp mot utgiftsgrensene – grenser eieren ønsker å tøye ytterligere. I stedet er de låst i en evigvarende gjenoppbyggingsfase, der de største talentene selges videre til engelske klubber med dypere lommer.
Samtidig ble Everton ikke bare trukket seks poeng for brudd på regelverket for lønnsomhet og bærekraft (PSR) i perioden da Farhad Moshiri forsøkte å kjøpe seg inn i det gode selskap; erstatningssummen og rentene på til sammen 35 millioner pund som ble tilkjent Burnley – klubben som rykket ned mens «The Toffees» brukte store summer – kan også ha lagt grunnlaget for en bølge av søksmål rettet mot City.
Toppsjiktet
Hvis det var én annen klubb som fikk kjenne på kroppen hvordan det var å bli «plyndret» av City, så var det Arsenal. Emmanuel Adebayor og Kolo Touré ankom Etihad sommeren 2009, og to år senere fulgte Samir Nasri og Gaël Clichy etter. Likevel føles ikke dette helt som den samme typen talentflukt.
Nord-London-klubben befant seg tross alt i en situasjon der de måtte selge spillere for å finansiere flyttingen til Emirates Stadium – en prosess de uunngåelig beveget seg mot etter at først Chelsea og deretter City endret de økonomiske spillereglene. Arsenal hadde forventet at inntekter fra kampdager skulle være den viktigste vekstfaktoren i tiårene som fulgte, men opplevde i stedet at det David Dein kalte «stridsvogner» dukket opp «i hagen vår … og skjøt 50-pundssedler mot oss».
Men var det egentlig så ille at en ny kjøper dukket opp på markedet, all den tid klubben måtte finansiere et nytt stadion? På kort tid fikk Arsenal inn 72 millioner pund – en sum som den gangen oversteg startprisen for enhver midtbanespiller i Premier League. Til gjengjeld fikk City en uforglemmelig feiring fra Adebayor, en Touré hvis prestasjoner stadig dalte, solid venstreback-spill fra Clichy og ett strålende år av fem mulige fra Nasri. Det er vanskelig å hevde at noen av dem var like gode i lyseblått som de hadde vært i rødt. Selv om overgangene utvilsomt bidro til en viss statusangst i Nord-London, ser man med 15 års avstand at dette var et smart salg – en handel som vurderes langt mer positivt i dag enn den gjorde den gangen.
Det er selvsagt mulig at Arsène Wenger kunne ha vunnet noen flere trofeer i sine siste år, hadde det ikke vært for det han kalte «finansiell doping» hos City. 0–3-tapet mot Pep Guardiolas lag i ligacupfinalen i 2018 var et ydmykende tegn på hvor langt Arsenal hadde falt; nedturen hadde skutt fart året før, da City var blant lagene som kom seirende ut av den tette kampen om over 75 poeng, mens «The Gunners» ikke klarte det samme. Men kunne egentlig noen i Nord-London med troverdighet hevde at Citys fremvekst frarøvet Wenger en eller to Premier League-titler? Han og laget hans hadde allerede passert sin sportslige topp, men var likevel godt posisjonert til å dra nytte av alle de økonomiske fordelene ved sin status i en Premier League i kraftig vekst.
Tross alt var det ingen av de fire store («Big Four») som mistet statusen sin på grunn av Citys fremmarsj. De måtte bare akseptere to inntrengere i sin eksklusive krets; Tottenhams evne til i det minste å snuse på store trofeer var et sterkt motargument mot ideen om at det såkalte «røde kartellet» nå ville sementere sin posisjon på toppen av engelsk fotball.
Der Arsenal har grunn til å være misfornøyde, er med tanke på opplevelsene de siste fire sesongene. I hver av disse – og flere før dem – traff Mikel Artetas lag blink med alle viktige signeringer, etablerte en effektiv spillestil og tok med seg en ellers motløs tilhengerskare på en spennende reise. Belønningen for å gjøre alt riktig var å sitte igjen forslått og skuffet idet de endelig klarte å utfordre et City-lag som – rent rekrutteringsmessig – hadde mistet teften for talenter, særlig på midtbanen, men som hadde opparbeidet seg et enormt forsprang i årene frem mot 2018.
Ingen kjente på kroppen hvor vanskelig det var å måle krefter med City, slik Liverpool gjorde; de ble snytt for sin første tittel på 25 år i 2014, og klarte deretter bare å sikre seg én Premier League-tittel i løpet av tre sesonger der Jürgen Klopp ledet laget til over 90 poeng. De sto for en mønstergyldig gjenoppbygging, og det virker desto mer bittert at da de endelig fikk oppleve ligagullet, skjedde det på tomme tribuner under pandemien. Det kan godt hende det kommer et oppgjør i tiden som følger – Liverpool var blant klubbene som varslet rettslige skritt mot City i 2024, og forbeholdt seg retten til å kreve erstatning etter en fellende dom – men ingen fotnoter eller fratatte titler kan gi klubben tilbake de øyeblikkene de kunne ha fått oppleve.
Så har vi City. Det sier seg selv at de omstridte triumfene de siste 18 årene ville vært utenkelige uten støtten fra Abu Dhabi. Tenk hva som kunne ha skjedd. Noel Gallagher – Oasis’ fremste låtskriver og Manchester Citys mest profilerte supporter – formulerte det best i et intervju med The Athletic i 2024.
«Når jeg forklarer det til Sonny, min yngste sønn, synes jeg den perfekte sammenligningen er: ‘Hvis du vil vite hvordan det pleide å være, se på Everton’», sa Gallagher. «Hvis ikke City hadde blitt kjøpt opp av sjeik Mansour, ville det vært oppkjøp etter oppkjøp, all slags idioter som kom inn, fiaskoer og brutte løfter.»
Eller sagt på en litt mer dempet måte: Citys virkelighet de siste to tiårene ville ha lignet på situasjonen til de fleste andre Premier League-klubber. Og – forutsatt at man fant den rette kjøperen etter at Shinawatras eierandeler ble solgt – ville City sannsynligvis ha etablert seg solid i den øverste divisjonen.
I den siste utgaven av Deloitte Football Money League før oppkjøpet fra Abu Dhabi, var City rangert som Europas 21. rikeste klubb målt i inntekter; blant Premier League-klubbene lå de bak Manchester United, Chelsea, Arsenal, Liverpool, Tottenham og Newcastle United. Samveldelekene i 2002 hadde gitt dem et stadion med plass til 48 000 tilskuere, som de leier for mellom 3 og 4 millioner pund i året.
I årene før oppkjøpet hadde City opplevd en gullalder for talentutvikling i akademiet sitt, med spillere som Micah Richards, Daniel Sturridge og Stephen Ireland, som alle senere etablerte seg i klubben. A-laget var fullt av spillertyper som fansen aldri glemmer: Geovanni, Elano, Vedran Corluka, Benjani. Man kan bokstavelig talt sitte og ramse opp navn på Manchester City-spillere fra tiden før oppkjøpet og ha det kjempegøy.
Kunne en veldrevet klubb, med dette som utgangspunkt, ha bygget et lag som jevnlig kjempet om plassene i Europa – slik klubber som West Ham, Leicester, Aston Villa og Newcastle har gjort ved ulike anledninger? Utvilsomt. Med litt medgang i avgjørende situasjoner kunne City i stedet ha havnet foran Villa og Everton på sportslig grunnlag.
Ville det ha vært en bedre epoke enn den Etihad Stadium har opplevd? Mange City-tilhengere, deriblant Gallagher, vil i dag si at de ikke ville ha valgt den alternative veien. Man kan lure på om de fortsatt ville ment det samme dersom disiplinærsaken fører til de knusende straffereaksjonene det har vært spekulert i.